For filologen Jan Banan, som for andre språkfetisjister og mer allment orienterte flisespikkere, er orddelingsfeil symbolet på at det moderne samfunnets Endzeit er nær. Hvis vi fortsetter å skrive sammensatte ord hver for seg, vil et nytt Babels tårn bli reist, og all kommunikasjon vil til slutt opphøre. Slaget om sammensatte ord er ikke unikt, men snarere en del av en større krig: sj-/kj-problematikken (hvordan skal vi overleve at ungdommen ikke kan skille mellom “kjære” og “skjære”), feilaktig bruk av apostrof ved genitiv og så videre. Krigen er naturligvis tapt for lenge siden; språket lar seg ikke stoppe av en spinkel divisjon språkkrigere bevæpnet med rød blyant og pipestemme. Kanskje blir endringene forsinket en smule av anstrengelsene, men det er i så fall marginalt. Det finnes heller ingen gode argumenter for at vi for enhver pris må unngå særskriving. “Rett” og “galt” er ingen gyldige kategorier i språkutvikling, og språkbrukerne finner utveier for å nøytralisere tvetydighet.
Det som er mer interessant enn å hyle om at det er så himmelstormende latterlig når folk skriver “ananas biter”, er å spørre hvorfor de gjør det. Jeg kan tenke meg to muligheter: 1) De mangler kunnskaper om norsk rettskriving, 2) De vet at det er feil, men bryr seg ikke om det. Mange tilhører åpenbart kategori 1 - irriterende, men uinteressant. Jeg er imidlertid overbevist om at det finnes svært mange som faller inn under kategori 2, og her har jeg også noe empiri å komme med. En periode hadde jeg et utklipp hengende på kontoret mitt. Det var bilde av en plakat fra en restaurant, med den fornøyelige og opplagt ubehjelpelige teksten “Spise og drikke gjester”. Mange av de som var innom kontoret mitt, kommenterte da også plakaten, men påfallende mange (velutdannede og dannede mennesker) overså skrivefeilene. I stedet spurte folk om jeg hadde restaurant, om de kunne få kjøpe en pils, og så videre. Hvis disse menneskene ble bedt om å skrive teksten, er jeg overbevist om at mange av dem hadde skrevet riktig. Spørsmålet blir derfor: hvorfor er det så mange som ikke bryr seg om at det er galt skrevet?
Jeg tror svaret er så enkelt som at de skjønner hva som står der, de forstår jo “hva som er ment”. Med andre ord, er det ikke bare ordenes betydning som styrer mottakerens foståelse av frasen, det er forestillingen om tekstforfatterens intensjon innenfor en spesifikk kontekst (“ananas biter da ikke, så her må det være snakk om ananasbiter”). Stort sett er en slik kontekstuell forståelse uproblematisk, men i sin ytterste konsekvens betyr det noe langt mer alarmerende: subjektet har mistet kontrollen over sitt utsagn, hun kan ikke lenger garantere at utsagnene hennes trenger gjennom muren av fordommer, hengemyra av forestillinger om hva som kan utsies. Hun har med andre ord mistet stemmen. Jo mer totalitært en stat er innrettet, jo mer er makthaverne tilbøyelige til å bruke slike strategier til kontroll. Definerer du rammene for fellesskapets fortolkning, kontrollerer du innbyggerne. Og, det er da, det er da du innser at ananas ikke bare biter lenger, den biter jævlig hardt.
